Fylkeskommunen eier et unikt motiv
Alle norske kommuner og fylkeskommuner har våpenskjold som sitt offisielle symbol og fremste kjennetegn, og ingen er like. Våpenskjoldene har en høytidelig og unik funksjon som tradisjonsbærende identitetsmarkører. De skal være lette å kjenne igjen, og symbolet skal holde stand over tid. Motivet refererer til regionens geografi og innbyggere, men det er spesielt fylkeskommunen som identifiseres av fylkesvåpenet, som forvaltningsinstitusjon med administrasjon av fylket.
Heraldiske regler
Norske kommunevåpen har vært utformet i henhold til en moderne, såkalt heraldisk tradisjon siden 1930-tallet. Heraldikk er reglene for hvordan figurene i faktiske og billedlige våpenskjold skal utformes og kommuniseres. I heraldikken kalles tekstbeskrivelse av motiv og farger for «blasonering» og er det egentlige fylkesvåpenet. Selve tegningen av fylkesvåpenet er bare fremstillingen. Heraldiske tradisjoner har i Norge en lang historie helt fra 1100-tallet, hvor våpenskjoldene var faktiske ridderskjold. Etter middelalderen har tradisjonen med heraldikk spredt seg fra Europa til resten av verden.
Etter endringer fra 2018 er det ikke lenger et lovpålagt krav å følge de heraldiske reglene for offentlige våpenskjold. Men siden reglene er velprøvde og sikrer kvalitet og fleksibilitet i fylkesvåpenet er det anbefalt og fornuftig å følge dem.
Gjenbruk
Heraldisk blasonering av Vestfold fylkesvåpen er i 2024 det samme som før 2020: «på rød bunn en gull kongekrone». Det ble vedtatt å gjenbruke det gamle fylkesvåpenet, og tegne det på nytt med rundbunnet skjoldform. Det gjør det mulig å kunne skille visuelt mellom den historiske organisasjonen før 2020 og den nye, samtidig som alle lett vil kjenne igjen Vestfolds fylkesvåpen.
Historien og symbolikken
Kongekronen som symbol ble valgt som Vestfolds «fylkesmerke» etter at Norges Bondelag på 1920-tallet nedsatte en nemnd for å gi landets fylker særegne symbolske motiver. Et fylkesvåpen for Vestfold med dette motivet ble senere tegnet av Norges fremste fagmann i heraldikk, Halvard Trætteberg, og vedtatt politisk 20. januar 1970. Fylkesvåpenet i Vestfold har referanser til vikingtid og middelalderhistorie, fremveksten av kongemakt og byggingen av nasjonen Norge. Men disse referansene må nyanseres og oppdateres litt i 2024. Vi har ikke helt den samme historieoppfattelsen i dag som i 1970.
Halvard Trættebergs originaltegning av Vestfolds fylkesvåpen. Etter vedtak i 1970, ble fylkesvåpenet tegnet slik frem til 2019. Fra Vestfoldarkivet.
Begrunnelsen for valget av kongekrone til Vestfold lå i Snorres Sturlassons Heimskringla fra 1200-tallet, nærmere bestemt i Ynglingesaga. Snorres saga baserte seg igjen på vikingtidskvadet Ynglingatal fra 800-tallet. Kvadet hadde fortalt at den mytiske kongeslekten ynglingene var fra Vestfold.
Ynglingene
- Tittelfrise til Ynglingesagaen av Gerhard Munthe. Versjon publisert 1899/1900. Wikimedia Commons
Vestfoldkongen Ragnvald Heidumhære var ifølge tradisjonen Harald Hårfagres fetter, og Ynglingatals eldste del var dedisert til Ragnvald. Harald Hårfagres skald, Tjodolv, ble bedt om å dikte et storslått kvad om ætten til Ragnvald – og Harald. Harald Hårfagre ville trolig vise at hans slekt kom fra en lang linje med konger, en kongeslekt som hadde selveste guden Frøy, også kjent som Yngve, som opphav. Dette kvadet ble Ynglingatal, og det ble skrevet ned av Snorre etter å ha overlevd muntlig i mange generasjoner. Siden ynglingene var den eldste kongeslekten i Norge, forstod historikerne senere det også som at selve rikssamlingen ved Harald Hårfagre utgikk fra Vestfold. I dag anser man det som mest sannsynlig at Hårfagreætten har koblet seg på en eldre ætt for å skape seg en lang ættelinje. I dag stilles det også spørsmål om Harald Hårfagres maktbase heller lå på Vestlandet.
Uansett var fortellingen om ynglingekongene og Vestfold det samtiden fortalte om kongeslekten i vikingtid, og det var denne historien som ble gjentatt av Snorre og moderne historikere. Om det er myte eller sannhet, så er det et faktum at historien er blitt fortalt slik i over tusen år!
Borre
Kunstneren Johannes Flintoe tegnet gravfeltet på Borre i 1832. Det er det eldste bildet vi har av haugene. Stikket ble publisert 1838 i Jacob Aalls Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer, bind 1, s. 36. «Skipshaugen» nummer to fra høyre ble noen år senere gravd ut, og funn ble levert til antikvar Nicolaysen. Eies i dag av Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Ettersom sagaene knytter gravfeltet på Borre til Ynglingeætten og Harald Hårfagre, har Borre vært gjenstand for debatt så lenge historiefaget har eksistert i Norge. Tidligere tok historikere Snorres litteratur som faktisk historie, for eksempel historikeren P.A. Munch. I 1851 publiserte han første bind av sitt hovedverk Det Norske Folks Historie. Her konkluderer han at Borre var Ynglingeættens gravplass. På samme tid kom antikvar Nicolay Nicolaysen i besittelse av rike gravfunn fra storhaugene på Borre. Nicolaysen konkluderte som Munch. Konklusjonen sto uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år, frem til moderne kildekritikk gjorde norske historikere og arkeologer så skeptiske til Snorre at sagaene ble ubrukelige som historiske kilder. I dag svinger pendelen igjen, og Snorre leses kritisk, men med ny interesse.
Faktisk har Kulturarvs arkeologiske undersøkelser med georadar ført til at Borre nå må vurderes som enda mer enn vikingkongenes gravplass. Georadaren avslørte spor etter tre monumentale bygninger. Bygningene har hatt to etasjer og ble kalt for haller, en type mytiske bygg kjent fra sagalitteraturen. Hallene var de kongeliges hellige steder og maktsentre i jernalderens Skandinavia.
Kronen
Vestfolds krone har fasong som den første typen brukt av norske konger og dronninger i middelalderen - en åpen ring med bladtakker. Den skiller seg fra dagens riksregalier som vist i riksvåpenet, overdekket med fløyelshatt, ringer og rikseple på toppen. Den første norske kongen som ble kronet i en formell kroningsseremoni, var Magnus Erlingsson og året var 1163. Vi har dessverre ingen bevarte norske kongekroner fra middelalderen, men vi har bilder!
Side fra Magnus Lagabøtes Landslov, i utgaven Codex Hardenbergianus. Det Kongelige Bibliotek GKS 1154 2º, København. Landsloven er 750 år i 2024.
Det finnes konge- og dronningportretter i manuskriptilluminasjoner (tegninger i bøker), kronepreget på brakteater og mynter, kirkeskulpturer og malerier viser hvordan kronen kan ha sett ut. Det kan se ut som det har vært laget flere kroner i løpet av middelalderen, for de avbildes med varierende kronblader som kan ligne både kløver- og liljeblader. Tegningen i 2024 er gitt et ekstra vestfoldsnitt med blader i kronen som kan minne om bøkeløv.