Utgravinger tidlig på 2000-tallet og analyser av det som tidligere er fremkommet på Kaupanggårdene, gir et bilde av et viktig internasjonalt knutepunkt for produksjon, handel og gaveutveksling i vikingtid. Nordnorske høvdinger som Ottar møtte her ledende skikkelser fra områdene rundt Nordsjøen og Østersjøen.
Litt tilbaketrukket fra Kaupangen lå det en stor hallbygning på gården Huseby. Størrelsen på huset og gjenstander funnet i tuften viser at dette var gildehallen til en mektig høvding. Gravfunnene omkring Kaupang gjenspeiler dette øverste sosiale sjiktet. Men dette er ikke begrenset til Kaupang og Tjølling. Gravfunn fra hele søndre og midtre Vestfold, da særlig langs kysten og oppover i Lågendalen, viser at også mennesker i disse områdene deltok i handelen.
Handelsplass
I den spede begynnelsen rundt år 800 var kaupangen et sted for årlige handelsstevner. Vestfold ser ut til å ha vært styrt fra Jylland den gangen. Så mest sannsynlig var det en lokal høvding og en danekonge som anla kaupangen. Snart ser det ut til at folk bodde her hele året. På 900-tallet svekkes kontrollen fra Jylland. Samtidig mister Kaupang noe av sin betydning, og stedet bærer mer preg av å være en markedsplass. 50 år senere opphører virksomheten fullstendig.
Universitetet i Oslo har gitt ut tre bøker om utgravningene på 2000-tallet:
Kaupang in Skiringssal (duo.uio.no). 2007.
Means of Exchange. Dealing with Silver in the Viking Age (duo.uio.no). 2008.
Things from the Town. Artefacts and Inhabitants in Viking-age Kaupang (duo.uio.no). 2011.
Høyteknologiske undersøkelsesmetoder som georadar, magnetometer og laserskanning fra fly har mangedoblet antallet kulturminner på gårdene Lunde, Gjerstad, Huseby, Guri, Valby og Nordre Kaupang. Dette er utpløyde gravhauger og bebyggelsesspor som sammen med bevarte kulturminner og restene av kaupangen danner et bredt sammensatt kildemateriale til å forstå vikingtidens handelsplass. Veldig spennende er funnet av mer enn 700 kokegroper i åkeren på Lunde. Bondens våkne blikk satte arkeologene på sporet. Enorme mengder mat til store gjestebud har vært stilt i stand i disse gropene.
Hovedgård på Huseby
Ser vi Huseby som hovedgården i et høvdingdømme der høvdingen hadde kontroll over kaupangen nede ved Viksfjorden, må vi også se for oss at høvdingen rådde over andre gårder i nabolaget og menneskene der. Huseby var kun én av gårdene i den store opphavsgården som trolig het Skíringssalr. Skiringssal kan i det store og hele ha tilsvart det gamle Tjølling sogn. Flere av gårdsnavnene vitner da også om at de er skilt ut fra en eldre storgård: Østby (gården øst for hovedgården), Bjønnes (nes/rygg i landskapet der det ble etablert en gård/bø) og Kaupang (navn etter kaupangen og etablert etter at denne var lagt ned). Gårdsnavnet Guri (gud-vin, gudenes slette) behøver ikke være så veldig gammelt, for navnetypen var i bruk også i vikingtiden. Alle disse gårdene ligger i det skrånende landskapet ned mot Viksfjorden.
Rett øst for kulturmiljøet ligger Tjøllingvollen med det gamle tingstedet Ϸjođalyng («lyngbevokst strekning der tinget for folket i et visst distrikt ble holdt»). Dette kan ha vært det lokale herađsting, tingstedet for de frie bøndene i et bygdelag i førkristen tid. Bygdelaget tilsvarte nok opphavsgården Skiringssal.
På Tjøllingvollen ble det i første halvdel av 1100-tallet reist en stor steinkirke med mange og flotte portaler. Kirken ble viet til Sta. Maria, St. Mikael og Sta. Sunniva. Vi vet lite om hvem som fikk bygd kirken, men den må uansett ses som et uttrykk for at mektige mennesker bodde i dette området i tiden fra slutten av 700-tallet til godt inn på 1200-tallet. På 1300-tallet er kaupangen bare et sagn og kirken en vanlig sognekirke.
