Den våpenteknologiske utviklingen på 1880-90 tallet gjorde marinens hovedbase i Horten sårbar for angrep fra sjøen. Flåten måtte ha en sikker base i krig, og fra 1897 ble det anlagt et støttepunkt i Melsomvik. Som forsvar for dette, ble det i 1899 oppført et kanonbatteri på Sundåsen. Sammen med kanonbatteriet på Håøya og minesperringer i fjorden ble Tønsbergfjorden og marinens base i Melsomvik sikret.
Under unionsoppløsningen i 1905 var det stor aktivitet på Sundåsen. Fra 7. juni 1905 var det døgnvakt ved kommandoplassene, den 8. september kom mobiliseringen, og to dager senere var batteriet fult oppsatt. Hele den norske marine var da samlet i Melsomvik. Sundåsen har vært forvaltet som friområde av kommunen fra 1950-tallet. I 2005 kjøpte Stokke kommune (nå Sandefjord kommune) området av Forsvaret og anlegget er fredet.
Bygdeborg
På Frøsås ligger en bygdeborg fra jernalderen. Ofte tenker man at borgene ble brukt når ufred truet. Og denne ligger med godt utsyn både over innlandet, omlandet og sjøen. Borgplatået er et fint turmål.
Både Bogen og Sand har vært strandsteder under gården Klåstad. Det har nok bodd folk her nede senest fra 1600-tallet av. Tidlig på 1700-tallet var det et par stuer for fiskere nede ved fjorden i Bogen. De var ikke bare fiskere, men drev også øltapperi og smugsalg av brennevin til reisende. I tiden 1750-1800 blir bebyggelsen forbedret. Da ble tunet på Klåstad flyttet ned hit, det ble etablert gjestgiveri, senere også et skipsverft og til slutt en landhandel.
Den nåværende hovedbygningen i Bogen er fra slutten av 1700-årene, mens resten av tunbebyggelsen er nyere. Gården ble solgt til Stokke kommune. I 1883 ble den tatt i bruk som fattiggård for syke og fattige som ikke hadde familie til å forsørge seg. Senere ble hovedbygningen pleiehjem for «uføre og åndssvake». Bogen var dessuten ett av de mange anløpssteder for båtene som trafikkerte Tønsbergfjorden helt fram til slutten av 1930-årene. Den kommunale driften opphørte i 1960, og i 1971 bestemte kommunen seg for å kvitte seg med den da noe forfalne bygningen ved å brenne den. Det ble forhindret, og hovedbygningen ble vernet.
Et annet og tidligere markant innslag i Bogen var det lukkede og avstengte tankanlegget for den militære flyplassen på Torp. Anlegget bestod av to store ståltanker innmurt i fjellet, et pumpehus og en kai for lossing av olje. Det gikk rørledninger med drivstoff fra Bogen og opp til flyplassen. I juni 2006 ble den militære delen av Sandefjord lufthavn Torp solgt til Sandefjord og Stokke kommune, som deretter solgte videre til Sandefjord lufthavn AS. Tanker, pumpehus og gjerder ble revet, og området brukes nå til friluftsliv.
De skriftlige nedtegnelsene er tause om Langøy i middelalderen, men det er ingen tvil om at noen eide øya. Øya må på et tidspunkt ha blitt solgt, for på 1600-tallet var det stadig skiftende tønsbergborgere og andre rikfolk som skattet for Langøy. Rundt 1700 begynte eierne å slå seg ned på stedet, men det var lite å overleve på som gårdbruker. Løsningen ble i stedet å bo inne på fastlandet og administrer seilskutene sine derfra. På Langøy finnes flere gravrøyser fra jernalder eller bronsealderen. De viser at havet og farleden der var betydningsfull for levende og døde.
