Rundt 1850 var det 531 setre i drift i Vestfold. I 1907 var det fortsatt så mange som 348, men på 1930-tallet var tallet sunket til 170. Av disse lå 90 % i Lågendalen. Under andre verdenskrig var det forbud mot setring, og rundt 1960 var det kun 25 gårder med seterdrift. I 1982 var det ingen igjen. Tallene viser likevel at Vestfold har en historie som seterfylke.
Vi vet ikke hvor langt tilbake i tid setringen går. Generelt vet vi at det som var setrer på 1800-tallet, kan ha hatt en fortid som små gårdsbruk i perioder med svært høyt befolkningspress. Da måtte selv de skrinneste områder tas i bruk. Slik var det i vikingtiden og tidlig i middelalderen. Den gangen ble mange slåtteenger eller gode beiter opparbeidet til gårder. Kanskje er det en slik gård vi har spor etter i utmarka under Ve. Rundt 1400 nevnes gården Kleppom (dvs. fjellknatter) under Ve. Navnet tyder på at den lå oppe i åsene sørvest for gården. I 1723 lå Kleppom til Ve søndre, men da som skogstykke. Gården kan da ha vært nedlagt, eller den kan ha blitt seter ved Orebergvannet.
I Sande lå setrene i de skogkledde åsene på begge sider av Sandedalen. Avstanden fra gården til setra kunne være så mye som en halv dags gange, eller så lite som en snau time. I det siste tilfellet dro gjerne seterfolket ned på gården for å arbeide der på dagtid etter morgenstellet i fjøset. Var avstanden fra gården til beitene kort, ble det bygd sommerfjøs i stedet for seter. Sommerfjøsene lå i kanten av åkerområdene og ikke langt fra gården. Da unngikk man å drive beitedyra over innmarka hver dag. Der oppholdt både folk og fe seg et par måneder i sommerhalvåret. Det var særlig i de vestre og nordlige deler av Vestfold at de hadde seter til gården. Spesielt mange finner vi i Lågendalen. I de søndre delene ble det som regel brukt sommerfjøs.Utsikt over Sandebukta fra et punkt høyt i terrenget. Fire personer står med ryggen til og skuer utover. En av dem peker ned mot gårdene og sjøen.
Husdyrhold har i alle tidligere århundrer vært bærebjelken i norsk landbruk, noe som har medført et stort behov for beitearealer. Dermed ble utmarka en særdeles viktig ressurs. Dette forklarer noe av bakgrunnen for både setrer og sommerfjøs.
I 2010 undersøkte arkeologer skogen rundt Vesetrene. De fant hustufter, nedlagte åkrer, rydningsrøyser, steingjerder, graver og en brønn. Dateringer viste at åkrene var i drift senest på 500-tallet, dvs. i jernalderen. Gravene kan være fra denne tiden eller enda eldre. Svært spennende var også en gammel vei, en såkalt hulvei, som leder nordover mot Ve, og en hustuft som er eldre enn middelalderen. Hustuften kan være spor etter Kleppom eller en annen utmarksgård.
Her finner du en rapport om seterbruk i Vestfold:
