Overordnet utbyggingsmønster og transportsystem
Utbyggingsmønsteret og transportsystemet bør i planleggingen sees i nær sammenheng.
Allerede i 1993 ga Miljøverndepartementet ut rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging til bruk kommunens planarbeid etter plan- og bygningsloven. Sentrale punkter i retningslinjene var begrensning av transportbehov, økt konsentrasjon av utbyggingen og sikring av verdifulle natur-, kultur- og landbruksverdier. Regionale helhetsvurderinger og styrking av kollektiv- og sykkelbruk var andre sentrale elementer.
Føringene har siden blitt mer konkretisert og utdypet, bl.a. gjennom rikspolitiske bestemmelser for kjøpesentre, stortingsmeldinger og fylkesdelplaner. Dette knytter seg særlig til lokalisering av større handelssentra og andre publikumsintensive virksomheter, og ikke minst viktigheten av å utvikle attraktive og vitale by- og tettstedssentra. Føringene har de siste årene fått økt tyngde ved at samordnet areal- og transportplanlegging nå regnes som en av de viktigste bidrag til reduserte klimautslipp på lokalt nivå. I 2014 er retningslinjene revidert og heter: Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging.
I Vestfold ble det i 2013 vedtatt Regional plan for bærekraftig arealpolitikk (RPBA). Dette er en plan som kommunene har oppfordret Vestfold fylkeskommune til å utarbeide. Planen trekker opp retningslinjer for kommunenes utbyggingsstrategi frem til 2040 ved at man har forhåndsklarert ca 70 % av fremtidige boligområder og lagt utviklingsgrense rundt byer og tettsteder.
Mye tyder på at kommunene og næringslivet nå ser mer nytte av regionale rammer og retningslinjer på tvers av kommunegrensene, og retter større fokus på harmoniserte og forhåndsavklarte regler i areal- og transportpolitikken.
Areal- og transportplanleggingen har også grunnleggende betydning for trafikksikkerheten, da den har stor innvirkning på trafikkmengde, reiselengde, vegvalg og valg av transportmiddel. Et utbyggingsmønster som skaper mindre trafikk vil normalt medføre færre trafikkulykker og større trygghet.
Å gå og sykle er gjerne nødvendig utgangspunkt også for andre transportformer, bl.a. kollektivtrafikk. Ferdsel til fots og med sykkel gir gevinster for helse og miljø, samtidig som det er økonomisk gunstig for trafikanten. Kombinasjon av myke trafikanter og kjørende kan innebære sikkerhetsmessige utfordringer. Av hensyn til bl.a. sikkerhet, helse og miljø satses det på tilrettelegging for myke trafikanter.